Dansecamp i Danmark

Sommeren 2024 dro jeg alene på dansecamp i Danmark, etter 10 uten noe som helst pardans.

Jeg danset nemlig swing både som student i Kristiansand i 2013 og i Oslo et par år etterpå, men så stoppet jeg helt. Våren 2024 fant jeg ut at jeg ville teste dans igjen.

Jeg fant en dansecamp på Ærø i Danmark. Litt skummelt å reise alene på en uke med dans jeg egentlig ikke husket noe særlig av i et annet land, men det kom jo til å være dansekurs hele dagen, så jeg regnet med det ville ordne seg. Hvis det var skikkelig kjipt, kunne jeg jo bare kjøre hjem tidlig. Det er magien med egen bil og førerkort.

Jeg tok ferja til København for å dele opp reisen, ellers ville det tatt 10-13 timer kjøring og det er litt vel lenge.

Ærø er seriøst så idyllisk at det ikke ser helt ekte ut på sommeren, med små fargerike hus, sommerblomster overalt, søte små butikker og danske flagg som vaier i vinden. Det var nesten litt vel mye for jeg er nemlig ikke SÅ idyllisk av meg.

Samtidig, det er gøy å være på eventyr og dessuten pøsregner det den dagen jeg kommer, så jeg ser ikke hvor idyllisk det er før senere. Klarer å kjøre riktig vei til å hotellet når jeg kommer av den lille ferja, selv om google påstår jeg kan kjøre opp den brosteinsbelagte gågata. Glad jeg sjekket det på forhånd!

Jeg har kommet meg på plass og det er på tide å finne ut om jeg egentlig liker denne typen dans fortsatt. Det er ikke helt åpenlyst hvor dansingen skjer. Det er nemlig sånn at denne dansecampen har skjedd årlig i nærmere 20 år, så veldig mange som er med, allerede vet alt rundt det rent praktiske.

Jeg som er ny og i tillegg reiser alene, har ikke peiling. Heldigvis finnes det en facebook-gruppe der noen andre har spurt om hva adressen til "hallen" er, der veldig mye skjer, inkludert velkomstdansefesten i kveld. Jeg kommer meg dit, registrerer meg og får armbånd. Det er den lokale idrettshallen - med en liten bowlinghall vegg i vegg - og nå har Kom og dans inntatt lokalet med bord og stoler, en liten scene med musikk og selvsagt et dansegulv.

Jeg kjenner INGEN og det er ganske ukomfortabelt. Jeg har heller ikke noe som helst bevisst minne om hvordan denne dansen danses.

Det er en god mengde på dansegulvet allerede. Det er folk i alle aldre, fra barn som løper rundt til pensjonister. Helt tydelig flere generasjoner i flere familier. Jeg får litt sånn gladkristen, A4-menneske-vibe. Ikke at det på noen måte er religiøst, det er bare den beste måten jeg har å beskrive det på.

Uansett, jeg føler meg ikke særlig hjemme. Jeg kommer i prat med en eldre mann legger utover brosjyrer.

"Hvor lenge har du danset?"

"De siste 10 årene? Null, så jeg vet ikke hvor mye jeg husker faktisk."

"Det må vi få gjort noe med! La oss ta en dans nå."

"Det kan være jeg ikke husker noe."

"Det gjør ikke noe! Vi bare prøver."

Det går sånn passelig faktisk. Det er på ingen måte min mest elegante dans noensinne og det er helt klart ting jeg bare ikke kan. Samtidig er han en god fører, i tillegg til at kroppen min husker betydelig mer enn hodet mitt. Jeg følger tålelig godt og det er ganske kult!

Dagene etter er det dansekurs hele dagen og det er helt ok. Jeg småprater litt med noen folk, men merker veldig tydelig at jeg har lite til felles med dem. Spiser middag alene. Mister motet. Ja, det er fint å være her, men jeg føler ikke jeg passer inn. Jeg er altfor lite A4. Sånn, jeg kan "passe inn", men da kamuflerer jeg meg og det gir meg lite. Var hele greia bare en tabbe? Er dette feil miljø?

Jeg tar en pause på hotellrommet etter middag der jeg er litt fortvila. Det hjelper å få det litt ut. Skriver ut tankene mine og løsner litt i følelsene. Selve dansingen er jo gøy og jeg gir ikke opp så lett, så jeg drar til kveldens fest likevel.

Når jeg kommer er det en sånn dans med en ny person-aktivitet, der jeg tilfeldigvis ender opp med å danse med en grønnhåra fyr som jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, at vi har hengt i samme miljø i Oslo, men bare aldri snakket sammen. Jeg er usikker på om han gjenkjenner meg, men det funker veldig godt å danse sammen, så vi tar et par ekstra danser.

Rett etter dansen, når vi begge finner oss litt vann, tikker det inn en melding hos meg.

"Jeg tror jeg kjenner flere som er der du er," sier en kamerat. Det bekrefter teorien min!

Han blir min dansecamp-bestevenn. Vi har flere felles venner i Oslo og vi er også bare like på mange områder. Vi har også felles venner i Bodø, finner vi ut når vi spiser lunsj sammen i sola i denne her vilt idylliske landsbyen noen dager senere. For vi henger jo masse sammen resten av campen.

Jeg merker at det er mange som tror vi hooker opp eller er på vei til å bli sammen, fordi vi er så sykt komfortable rundt hverandre og glade i kos. For oss er det kun et skikkelig fint vennskap, men vi synes begge det er litt gøy å la andre tenke det de vil. Det er jo fint å skille seg ut.

Uansett er jeg lykkelig. Jeg har minst en person her som jeg kan være åpen med og det er nok. Jeg blir også litt kjent med flere av de andre yngre dansere. Det var en god ide å dra hit likevel og jeg hiver meg inn i dansefest og dansekurs.

Dagen etter blir det enda bedre.

Jeg vil danse mer på kveldens fest og spør en fyr jeg såvidt har sett på noen kurs. Han sier ja, om jeg kan føre. Det kan jeg ikke, for det har jeg aldri lært, så vi blir stående og prate i stedet. Jeg utfordrer ham, som en spøk, til å utvikle en metal-dans.

Det viser seg at han har danset 30-40 ulike stiler av pardans, har vært dj i mange år og faktisk er bedre egnet til å utvikle den pardansen enn de aller fleste andre. Ikke at det foreløpig har skjedd, men vi leker med tanken utover i samtalen og har en veldig fin connection som blir dypere og dypere.

Jeg tror vi står der, med utsikt til dansegulvet, i sikkert to timer. Det gjør meg ingenting at jeg står her heller enn å danse.

"I really like you and I would love to explore this connection further," sier han mot slutten av kvelden, "but I'm rather tired now and I would like to be fully awake for that. Would you like to meet up tomorrow?"

Eh, ja?! Jeg tenkte mye det samme, at det er for sent på kvelden nå, men veldig gjerne i morgen. Vi utveksler kontaktinfo og jeg går tilbake til hotellet mitt, full av spenning for i morgen.

Han kommer til rommet mitt på ettermiddagen, det er det som passer mellom dansekurs, dansefest og middagen han skal ha med mor og søster etterpå, for dette er deres familieferie.

Det er en helt magisk ettermiddag. Vi passer virkelig godt sammen. Ingen av oss forventet å finne dette her, nå, av alle steder. Vi kaller hverandre "a delightful surprise" for det er det virkelig.

Jeg har ikke bare en dansecamp-bestevenn, jeg har plutselig også en dansecamp-elsker. Det løfter opplevelsen til nye nivåer og jeg setter veldig pris på begge to.

De siste par dagene er helt topp med middager og henge på gresset med bestevennen, enda en het ettermiddag med elskeren, masse dansing med både begge to og andre, bading og god mat.

Jeg er glad jeg kom hit og at jeg ble værende, selv om jeg hadde lyst til å rømme hjem på dag 1 og 2.

Jeg er glad jeg turte å fortsette å møte opp selv når jeg følte jeg ikke passet inn.

Jeg er glad jeg har blitt trygg nok i meg selv til å føle meg så klein som jeg gjorde i starten.

Må du ha en fin dag - og tørre å dra på din dansecamp i Danmark, hva enn det er for deg.

Alt godt,

Idun