Stjålet identitet og politianmeldelse

 I dag tenkte jeg at jeg skulle fortelle om en mobbeepisode som virkelig gikk inn på meg i oppveksten

Det skjedde i 10. klasse, da jeg var 15 år gammel.

Dette var på den tiden der Facebook knapt fantes og det (heldigvis) var verken TikTok, Snapchat eller Instagram. Det vi derimot hadde, var MSN og e-poster. Vi hadde jo noen timer på PC på skolen og mange hadde noe tilgang hjemme også på en felles familiemaskin.

For min del brukte jeg MSN og hadde en e-postadresse, men brukte det ikke veldig ofte. Det var før jeg flyttet helt inn på internett og jeg spilte heller spill lokalt på maskinen.

Dette var 9. året jeg hadde gått på denne skolen og det var 9. året med mobbing. Det hadde roet seg litt i overgangen barneskolen/ungdomsskolen da klassene ble blandet til bedre kombinasjoner av elever enn vi hadde vært tidligere, kombinert med at vi jo begynte å bli litt mer modne.

Livet var med andre ord bedre. Jeg hadde fått nye venner og trivdes mer enn før. Ja, det kom noen stygge kommentarer og det var en hel del som oppførte seg som jeg var luft eller noe ubehagelig og ekkelt, men det var ikke like ille som før. Jeg var på siste året av ungdomsskolen og snart voksen. Vel, nærmet meg i alle fall. Jeg ante (tålelig) fred og (ikke altfor mye) fare.

Det jeg ikke visste, var at en i klassen hadde sett eller gjettet passordet til e-posten min. E-posten jeg sjelden var innom.

Så jeg visste ikke det at hen hadde skrevet en flere sider lang, rimelig grov og fæl mail til størsteparten av trinnet mitt der hen navnga de fleste av dem og skrev ting som "X er ekkel og burde dø", "jeg skal tvinge X til å voldta X", "X er så stygg at hun burde kutte av seg puppene" og andre ting i samme retning.

Underskrevet med mitt navn og fra min e-postadresse.

Det ble jo alle disse folka ganske sure for og møtte meg med masse aggresjon og anklager dagen etter på skolen, uten at jeg ante hva det handlet om. Jeg hadde jo ikke fått e-posten.

Jeg ble spytta på, omringet og hold fast opp mot veggen og var nok ganske livredd, selv om det ikke ble mer voldelig enn det.

En av lærerne fikk reddet meg ut av det og fortalt meg hva som hadde skjedd. Jeg fikk lese e-posten det gjaldt. Jeg husker jeg hulkegråt masse på lærerrommet og var heller fortvila. Det var ingen god situasjon.

Det ble foreldremøte. Selv mange av foreldrene trodde jo det måtte ha vært fra meg - for det var jo sendt fra min e-postadresse! Pappa, som jobbet med IT, måtte pedagogisk forklare at det var jo det samme som å skrive under med noen andres navn i et brev. De skjønte det heldigvis og konsensus ble at det var nok ikke fra meg.

Man skulle tro det var det og saken var ferdig.

Neida.

En uke eller to senere kom det en ny mail til alle sammen i akkurat samme gate, bare med nye trusler, drittkasting og kjipe beskrivelser, fortsatt fra min adresse, men denne gangen underskrevet med navnet til fire andre elever. Tre av dem noen av mine nære venner på den tiden.

Nytt foreldremøte, denne gangen med politiet involvert, for dette var ikke greit. Jeg, ved hjelp av pappa, anmeldte det som identitetstyveri og de andre sendte en felles anmeldelse av noe slag. Vennene mine ble hjemme dagen etter mailen kom, men de fleste skjønte jo relativt kjapt at det ikke egentlig var dem heller.

Ting roet seg. Det kom ikke flere mailer eller flere konflikter og vinteren gikk over i vår.

En gang på våren, da vi nærmet oss slutten av skoleåret, fikk jeg et brev i posten fra politiet.

De hadde etterforsket saken og fått sporet IP-adressen e-posten var logget inn fra. Det var logget inn 14-15 ganger fra en IP-adresse og 4-5 ganger fra en annen i løpet av den aktuelle perioden, begge steder hus der det bodde elever i klassen.

Det var åpenlyst at den ene av dem hadde vært hjernen bak det - som det smarte og oppegående mennesket hen er - mens den andre var lett å dra med på ting.

De ble begge kalt inn til samtaler med foreldrene og noe slags oppfølging etterpå, men de var jo under kriminell lavalder, så det skjedde ikke mer enn det. Jeg hørte at hen prøvde å bortforklare det med at internettet i huset ikke var passordbeskytta og at det kunne ha vært noen som satt på utsiden av huset og logga inn derfra. Men det er jo ganske tynn teori at noen skal sitte så mange ganger utenfor akkurat det huset og skrive grove mailer midt på vinteren, så jeg tror ingen kjøpte den forklaringen.

Jeg tror det bare er meg som fikk navngitt hvem det er og jeg ble bedt om å ikke ta det opp på skolen når de fleste hadde glemt saken og sommerferien var rett rundt hjørnet. Som den flinke piken jeg var på den tiden, gjorde jeg ikke det og de aller fleste vet antageligvis fortsatt ikke hvem det var.

Jeg ser logikken i det, men jeg er også litt sint på at jeg, som offer, skulle være stille for å beskytte den som hadde vært genuint drittsekk mot meg.

Jeg kunne fortalt det til deg nå, men som du ser, avslører jeg verken kjønn eller navn på vedkommende. Det har ingen hensikt nå og dette er mange år siden. Jeg kan som voksen se at vedkommende antagelig hadde det vanskelig hjemme og at dette var et utløp for frustrasjon. Det er en forklaring, men det er ikke en unnskyldning. Det er fortsatt jævla dårlig gjort å gjøre.

Det som gjør det verre, er at det ikke var en av mine vanlige mobbere, men heller noen som faktisk hadde gått inn for å bli venn med og være hyggelig mot meg. Det stakk ordentlig dypt å bli forrådt på den måten.

Jeg har heldigvis ikke trengt å forholde meg til vedkommende på mange år og blokkerte hen når hen la meg til som venn på Facebook et år eller to senere. As if! Jeg håper vi aldri sees igjen og at hen har skjønt som voksen hvor virkelig dårlig gjort det var.

På den positive siden lærte jeg en hel del om det å lage bedre passord, som kanskje har reddet meg fra noe lignende på et senere tidspunkt.

Kanskje du har et passord du skulle byttet i dag?

Jeg håper uansett du har kost deg med historien min!

Alt godt,

Idun