Folkehøgskole som voksen

Det var ikke helt greit å være meg på skolen som barn og jeg forsvarte meg så godt jeg kunne ved å være flink, pliktoppfyllende, grei med alle og usynlig.

Fink pike, som vi kaller det. Det gjorde at jeg endte opp med å dra rett på universitetet etter videregående, heller enn å dra på folkehøgskole først, som jeg egentlig hadde skikkelig lyst til.

Innen jeg var ferdig med bachelorgraden min og hadde blitt 21 var jeg jo ALTFOR gammel for den slags. Følte jeg da.

Jeg la fra meg drømmen om å gå på folkehøgskole, startet i jobb, fikk samboer, ble forfremmet til teamleder, ble utbrent og masse andre opplevelser. Da ble det ikke folkehøgskole på meg, men jeg kunne i det minste anbefale det til tenåringer som fortsatt var unge nok.

Men så skjedde det noe.

Dette var våren 2021. Jeg var 29 og hadde akkurat blitt friskmeldt etter fem års sykemelding, kommet ut av NAV-systemet, fullført gartnerutdanningen jeg hadde tatt for å komme tilbake i jobb og tilogmed fått meg to sesongjobber (en vår og en sommer) som gartner. Jeg var tilbake i livet igjen!

Det var både deilig og skremmende. Jeg hadde ikke vært frisk, uavhengig voksen som jobbet og kunne gjøre hva jeg ville på fem år. Det er en stor overgang, samtidig som jeg var gira på mitt nye fagfelt som gartner.

Jeg tenkte kanskje jeg ville studere mer og søkte på en håndfull utdanninger innen den retningen. Litt tilfeldig også på folkehøgskole, fordi jeg hadde blitt kjent med noen som var godt oppe i 30-årene som gikk på det. Skolen så kul ut og jeg fikk høre at det var en del eldre elever der, heller enn bare 19-åringer. Hvis han kan, så kan kanskje jeg også?

Drømmen om folkehøgskole våknet så smått til live igjen, mange år etter at jeg hadde begravet den for godt. Det var venteliste på alle linjer på den skolen, så sjansen var lav, men jeg søkte likevel, bare i tilfelle. Jeg skulle jo mest sannsynlig ikke dit uansett.

Da jeg fikk telefonen om at jeg hadde fått plassen, skjønte jeg først ikke hva det gjaldt, for jeg hadde glemt det litt bort. Og jeg var dessuten på min første dag i sommerjobb i Botanisk hage og hadde tankene fulle av ugresstyper og gressklippere.

Jeg hadde en uke på meg til å si ja og betale registreringsavgift.

I mellomtiden hadde jeg også kommet inn på alle de andre utdanningene jeg søkte på og hadde egentlig sagt ja til plass på mastergrad i urbant landbruk på NMBU. Jeg hadde også en samboer jeg eide leilighet med og hadde vært sammen med i mange år her i Oslo.

Skulle jeg virkelig flytte til bygda i Trøndelag og gå på folkehøgskole som 30-åring?

Hva om jeg var den eneste som ikke var 19?

Hva om jeg ikke trivdes?

Hva om det var fullstendig idiotisk og jeg kom til å angre masse?

Hva om det kom til å sabotere det trygge og fine forholdet jeg var i?

Mastergraden var jo det smarte valget - og en retning jeg var genuint interessert i innenfor gartnerfaget.

Jeg sa ja til begge deler, uten å vite hva jeg kom til å velge. Jeg hadde mange runder med meg selv den sommeren, samtidig som jeg jobbet fulltid for første gang på mange år og hadde mitt første møte med jobbangsten som hadde satt seg i kroppen etter å ha blitt så syk, så lenge, av jobb.

Jeg bestemte meg ca. 3 uker før skolestart og det som var avgjørende var enkelt.

Hva trodde jeg kom til å være mest gøy? For det var prioriteringen etter å ha tilbrakt fem år syk og sterkt begrenset.

Svaret var folkehøgskolen.

Det var riktig valg på så mange plan. Det var et helt magisk år, selv om jeg og samboeren min faktisk endte opp med å gå fra hverandre underveis. Ikke fordi avstanden var et problem, men fordi avstanden ga meg nok rom til å kjenne at det var på tide å gå videre.

Ja, rundt halve skolen mitt år var faktisk 19-åringer, men den andre halvdelen var eldre og jeg var på ingen måte eldst. Og når du sitter sammen med en gjeng og skal lære et nytt håndverk, har det minimalt å si om du er 20 eller 40, så jeg merket aldersforskjellen mindre enn jeg fryktet på forhånd.

Folkehøgskole som voksen gir deg et rom der du kan ta pause fra å være så grusomt voksen og ansvarlig hele tdien. Der du bare kan leke med å lære om noe du er genuint interessert i uten å tenke på karakterer eller prestasjoner. Det er befriende.

Jeg fikk så mange fine opplevelser, gode venner og nyttig lærdom det skoleåret og jeg er veldig glad for at jeg turte å dra, på tross av alle "grunnene" til å ikke gjøre det og at det var altfor sent.

Så dra på folkehøgskole om du vil det, uansett hvor gammel du er. Eldste eleven mitt år var 45, men året etter var det en på 67. Ta en sjans og gjør det du vil, for det er (veldig sjeldent) faktisk for sent.

Alt godt,

Idun