Coaching og bedragersyndromet

I dag vil jeg snakke om det med å starte sin egen bedrift og finne på produktene du selger. For det er jo det jeg i praksis har drevet med i det siste og det krever mye trygghet i seg selv.

La oss ta coaching som eksempel og hvordan jeg endte opp med å tilby det.

Frem til for rundt to år siden synes jeg coaching var en sånn klein ting. Noe sånn greier folk kasta bort penger på og som sånne rike businessmenn brukte som statussymbol uten at det hadde så stor effekt. At coachene bare sa masse sånne generiske ting for å selge dyre pakker ingen egentlig trenger. "Finn din indre styrke! Vær ekte deg selv! 10x inntekten din!" 

Jeg synes det generelt virka ganske teit på generell basis. Sånt noe skulle i hvert fall aldri jeg drive med.

Hah!

Der tok jeg feil, gitt.

Eller, altså, det er jo sant for en del coacher og en del coaching fra mitt perspektiv. Som i alle andre deler av verden, finnes det jo en del bullshit i denne bransjen også.

Tingen er bare det at jeg er naturlig god på å coache, viste det seg.

Det startet i 2022 en gang. Jeg var jo i gang med disse starte bedrift-tankene mine igjen, men visste ikke helt hva jeg skulle drive med.

Samtidig begynte jeg å innse at jeg stadig hadde interessante, dype samtaler med folk. Noen ganger venner, noen ganger vilt fremmede, det skjedde liksom bare stadig vekk. Og så sa folk ting som"vet du, jeg bare gjorde den tingen vi snakket om, siden du sa de der greiene, og så gikk det veldig fint" eller "wow, jeg har ikke tenkt på det på den måten før" eller "det var jo en veldig enkel løsning, det kan jeg fint få til".

Det slo meg at kanskje jeg allerede drev med coaching stadig vekk? Bare at det ikke var formalisert eller nødvendigvis med vilje. At jeg kanskje var god på dette her? Og coaching er jo en tjeneste jeg i prinsippet bare kunne begynne å tilby.

Det finnes en masse kurs innenfor coaching selvfølgelig, men ingen av dem fristet så veldig. Bruke 50-150K på noe jeg ikke visste om jeg faktisk hadde lyst til å gjøre? Nei takk.

Og så synes jeg dessuten at hele greia var litt klein fortsatt. Jeg var på ingen måte komfortabel med å si at JEG drev med sånt. 

Det første vendepunktet var en middag jeg hadde med en venninne. Jeg nevnte det med coaching og om jeg skulle begynne med det og hun var sånn "Ja, hvorfor ikke? Jeg tror du kan være god på det." og så fortalte hun om at hun hadde hatt en coach en stund og at det hadde vært fint.

Det var godt å bli møtt på den måten, heller enn med "hæ, så teit?" og det lå i bakhodet det neste halve året.

I slutten av 2023 hadde jeg kommet langt nok til å si det høyt. Jeg driver med coaching. Skrev om det på nettsiden, nevnte det litt på instagram. 

Dritskummelt. Tenk om jeg fikk kunder og ikke klarte å levere? Jeg hadde jo aldri gjort det med vilje eller for betaling før.

Et par bekjente tok kontakt og var interessert, men det kokte bort i kålen. Hun ene hadde for mye som skjedde og hun andre hadde jeg ikke lyst til å ha som kunde.

Tiden gikk. Jeg markedsførte ikke noe særlig utover å nevne det på nyhetsbrevet mitt i blant.

En dame tar plutselig kontakt. Veldig gøy! Vi tok en prat og jeg tenkte at vi er en god match, men hun ville ikke være den første kunden min. Det er jo helt fair og på en måte også litt deilig, for da trengte jeg ikke å teste ut i praksis om jeg faktisk får det til ennå. Du kan jo ikke skuffe en kunde når du ikke har en kunde.

Rundt starten av sommeren derimot, da var jeg kommet langt nok til at nå, nå vil jeg faktisk komme i gang. Jeg snakket om det med en gründervenninne i mai og vi landet på at hva om jeg lagde et sommertilbud?

Jeg lagde et tilbud med solid rabatt sammenlignet med vanlig timepris, mot at jeg fikk tilbakemeldinger underveis.

Jeg solgte alle fem pakkene i tilbudet. GØY! 

Og skummelt. Plutselig har jeg fem coachingkunder, noen jeg kjenner fra før og noen helt fremmede folk. Hva om jeg ikke klarer å levere?

Kundene jeg kjente fra før, er jo skikkelig kule damer jeg ser opp til. Hvordan kan jeg tilføre noe nyttig til dem?

Det var en solid test av selvtilliten min og det jeg hadde å komme med. Det hjalp at det var tilbudspris og at de fikk det såpass billig. Og så hadde jeg jo i bakhodet at i aller verste fall fikk jeg bare gi dem pengene tilbake eller tilby noen ekstra timer eller noe. 

Det trengtes ikke i det hele tatt.

Det har nemlig gått helt strålende, selv om jeg til tider har vært skikkelig nervøs.

Jeg har gjennomført alle timene jeg solgte da og jeg har fått gode tilbakemeldinger underveis, at tingene jeg sier funker. Jeg ser også tydelig effekt hos dem, at det å føle seg sett, støttet og akkurat passelig utfordret av meg, har løsnet i sperrer og åpnet nye dører. Det er virkelig, virkelig kult å kunne følge så fine mennesker så tett.

Og metoden min?

Den er veldig enkel. Jeg er 100 % tilstede og virkelig lytter til det kunden min sier. Jeg prøver ikke aktivt å hjelpe og jeg har ingen strukturert plan for punkter vi skal gjennom. Jeg stoler på min egen evne til å plukke opp de riktige temaene og stille de riktige spørsmålene utfra det kunden snakker om.

Jeg er nemlig skikkelig god på det, på å treffe. Men ikke hvis jeg prøver for hardt. Jeg trenger å tune meg inn på den andre personen og speile henne, å se sammenhenger i det hun sier og trekke dem frem, å spørre spørsmålene eller komme med perspektivene som gjør at noe fastlåst løsner. Å utfordre akkurat passelig mye. Jeg kan ofte føle i en samtale når vi kommer inn på noe viktig, noe som hun er klar for å løsne opp i.

Det har vært virkelig kult å oppleve, igjen og igjen. Det viser seg at jeg har noe å komme med, selv til dritkule, kloke og gode mennesker.

Coaching er gøy og jeg er god på det. Tross null utdannelse eller kursing. Tross null konkret struktur eller plan.

Jeg hadde ALDRI turt å gjøre det for bare få år siden.

Si at jeg selger en ting jeg bare finner på?

Uten noe som helst formell kompetanse i tingen?

Er du gal?

Og så gjorde jeg det likevel. Det sier mye om hvor langt jeg har kommet og om hva som er mulig når du finner tryggheten i deg selv.

Det er jo også det jeg coacher utfra - min egen erfaring med å coache meg selv i årevis, bøttevis av refleksjon om livet og alt jeg har lært om å være menneske underveis. Jeg tror det er minst like verdifullt som en strukturert utdanning, for vi mennesker har rimelig mange likhetstrekk.

Jeg er glad jeg turte å prøve.

Må du ha en deilig dag og lære å stole på at dine evner er gode nok, enten du har formell kompetanse eller ikke!

Alt godt,

Idun

PS - Har du lyst til å bli coachet av meg? Du finner mer info her om det skulle friste